Det ble for kort tid siden vedtatt i Stortinget at Norge skal innføre datalagringsdirektivet, der alle teletrafikk og nettrafikk skal loggføres og lagres i seks måneder.
Som jeg og mange andre har sagt i diskusjoner (riktignok ikke her), vil dette føre både til svekket personvern for alle oss borgere og til høyere kostnader hos tele- og dataleverandører landet over.
La meg først takle mitt syn på svekket personvern i denne saken. I gjennomføringen av datalagringsdirektivet vil alle borgere teknisk sett bli overvåket som potensielle kriminelle, enten du har gjort noe eller ikke. Mange vil nok si at hvis du ikke har gjort noe, har du heller ingenting å skjule. Det kan så være, men det holder ikke nødvendigvis å ha gjort noe kriminelt for at dataene som er lagret på deg kan brukes. Det holder at du tilfeldigvis har befunnet deg i nærområdet av en kriminell, og dermed en potensiell mistenkt som medskyldig.
Og med en slik type overvåkning på plass, er også terskelen for høynet overvåkning blitt senket. Altså, hvis du allikevel har blitt vant med og har godtatt en overvåkning av din posisjon, hvorfor ikke øke innsatsen litt og rette et kamera i alle retninger? Eller i alle hjem? Du har jo ingenting å skjule, har du vel?
Les boken “1984” av George Orwell, eller se filmatiseringen med samme navn, så kanskje du ser hva vi kan ha i vente om vi ikke stopper politikerene. Med datalagringsdirektivet har vi tatt første steg mot en slik type fremtid. Storebror ser deg.
Tilhengere av datalagringsdirektivet, som Kripos, er glad i å påpeke at overgripere (som f.eks. pedofile) kan gå fri om ikke datalagringsdirektivet innføres. Dette er et farlig kort å spille ut. Hvor mange saker kunne ha vært løst om en slik mengde trafikkdata hadde vært tilgjengelig? Ikke mange. Jeg mener på å huske at kanskje opptil én ekstra kriminalsak i året ville kunne oppklares ved hjelp av data gjennom datalagringsdirektivet. Er det da egentlig verdt det?
Mens vi fortsatt er inne på temaet personvern er det også en trist dag for de som ønsker å være anonyme, som f.eks. varslere i bedrifter/organisasjoner og kilder for journalister.
Det skal visstnok også være klart for at private aktører også skal kunne ha tilgang til disse lagringsdataene, så lenge disse er forhåndsklarert. Så langt er det bare én eneste privat aktør som har en slik type konsesjon på utvidet prøvetid, nemlig piratjegererne i advokatfirmaet Simonsen. Dette advokatfirmaet har gang på gang vist seg å være storeslem i jakten på de som driver med ulovlig fildeling, uansett om dette er i liten skala eller stor skala.
Jeg har tidligere uttalt meg om en slik type piratjakt, og jeg mener fortsatt at en slik juridisk etterfølging er en bortkastet bruk av penger og andre ressurser. Hadde det ikke vært for pengene som musikk- og filmbransjen bruker på å sette inn ressurser og advokater på alle som driver med ulovlig fildeling av opphavsbeskyttet materiale, hadde tapet de påberoper seg som følge av fildeling vært mye mindre, kanskje til og med ned i under halvparten av tapet på global basis. En slik forfølgelse setter fokus på feil andel av fildelere. På mange DVDer i min samling føler jeg at jeg blir beskyldt og/eller behandlet som en potensiell kriminell i et visst introklipp (mange vet sikkert hva jeg sikter til). På noen av DVDene i min samling er det en annerledes introvideo med meldingen “takk for at du støtter oss ved å kjøpe innhold på lovlig vis” (jeg kan faktisk telle denne typen på én hånd, og det er fra en samling som i skrivende stund teller i underkant av ett tusen DVD-plater/bokser). En slik type introvideo gir meg en god følelse inni meg, og motiverer meg til å kjøpe mer av min underholdning på lovlig vis. Dette må da være en bedre bruk av ressurser enn å behandle alle som potensielle forbrytere? Gjennom bruk av introvideoen som nærmest beskylder meg for å bedrive kriminelle handlinger, gir den meg en følelse av “siden jeg likevel blir behandlet som en kriminell… én piratkopiert nedlasting gjør vel ikke noe fra eller til?” – og det er en farlig tankerekke, spesielt med tanke på hva intensjonen med den kampanjen er.
Tilbake til det egentlige temaet, datalagringsdirektivet krenker personvernet til oss alle ved å behandle alle som potensielle lovbrytere, og dermed gir en “unnskyldning” til å overvåke alle. Jeg kan tenke meg at hvis Erne Solberg (i Høyre, som har vært den store pådriveren for datalagringsdirektivet) hadde fått et overvåkningskamera installert av myndighetene på kontoret sitt, eller eventuelt utenfor kontordøren sin, hadde det nok blitt andre boller. Har hun noe å skjule, kanskje?
Og så var det over til dette med høyere kostnader, da. Hver websideadresse, e-postmelding (riktignok bare adressene til avsender og mottaker) og tekstmelding/telefonsamtale (også her bare nummer til avsender og mottaker) skal lagres. Det å skulle lagre seks måneder med slike loggdata krever lagringsplass, og lagringsplass koster – spesielt med tanke på tilgjengelighet (speiling av data), sikkerhet (hvis dataene skal kryptereres tar også dette ekstra lagringsplass) og backup av data vil kreve noen ekstra harddisker i året (hvis man tar slitasje inn i betraktningen). Hvem skal ta regningen? Jeg er nok redd for at hver enkelt aktør må legge ut for dette. Og hvor skal aktørene tjene inn igjen denne ekstra kostnaden? Jo, med dyrere tjenester for hver av oss.
Er det da egentlig verdt det for en så liten potensiell gevinst?
I de uoppklarte sakene hos politiet (og andre politimyndigheter) er det mangel på ressurser for å etterfølge sakene som ligger til grunn, ikke datagrunnlaget i bunn. Kripos og andre politimyndigheter foretrekker visst å legge ut overgriperkortet fremfor å fokusere på at de faktisk er i bakleksa med de aller fleste andre saker de har liggende (blant annet også andre overgrepssaker som er like grove). Gjør jobben deres, folkens! Sett fokus på å skaffe flere ressurser for å øke den generelle oppklaringsprosenten slik at vi til stadigheter slipper å se saker som blir “henlagt pga. bevisets stilling”, til tross for at den som anmelder saken leverer inn tonnevis av bevis sammen med anmeldelsen sin, gjerne med videoopptak som viser forbryteren i aksjon (og dermed tatt på fersk gjerning). Det er altfor mange saker som blir henlagt på denne måten, eller som bare ligger og blir foreldet.
Høyre har i saken med datalagringsdirektivet på mystisk vis klart å få Arbeiderpartiet med på laget, og dermed sikret seg flertall nok til å overkjøre resten av partiene på Stortinget, og til tross for at det også var noen få representanter for Høyre som også stemte imot datalagringsdirektivet, ble det altså vedtatt med 89 stemmer for, og 80 stemmer mot.
Det er tydelig at det er svært få som hører på oss fagpersoner som nå får dumpet ansvaret med å innføre slike lagringsordninger i fanget. Vi sitter på kunnskap og erfaringer om slik type overvåkning, og de fleste av oss er da mot dette direktivet. Vi blir rett og slett ikke tatt på alvor.
Norge står forresten utenfor EU, men vi er i toppsjiktet når det gjelder innføring av EU-direktiv. Og som EØS-land står vi litt friere til å nekte å innføre enkelte direktiv. Datalagringsdirektivet burde ha vært ett av disse.
Det er altså en trist dag for personvern i Norge når datalagringsdirektivet trer i kraft fra og med 2012. Jeg håper inderlig at det fortsatt er tid til å anke avgjørelsen slik at direktivet kan stoppes i tide.